Piers Plowman

Side fra et manuskript av Davids salmer fra 1300-tallet som viser drodlerier i høyre marg og en plogmann på bunnen.

Piers Plowman eller Visio Willelmi de Petro Ploughman («Williams visjon av Per Plogmann»), er et allegorisk og fortellende dikt skrevet på middelengelsk en gang mellom 1360 og 1399, angivelig skrevet av William Langland (ca. 1332–ca. 1400). Diktet er delt inn i seksjoner kalt for «passus» (latin for «steg»).

På 1300-tallet vant diktet om Piers Plowman utbredelse i England, skrevet med bokstavrim. Diktet foreligger imidlertid i en rekke varianter, og ingen vet hva som er forfattet av Langland selv. Piers Plowman skildres som en sliter av en bonde som i en drøm mottar en rekke allegoriske syner. Både «Fornuft» og de syv dødssynder dukker opp, med søken etter «Sannhet» og «Frelse» som den røde tråd. Piers' forkynnelse dreier seg om misforholdene i England, medfølelse med folket og respekt for deres arbeid, med Piers selv som symbol på Kristus. Verket er bevart i tre ulike versjoner: A, B og C.

Wills allegoriske drøm

Piers Plowman er betraktet som ett av første store verker i engelsk litteratur sammen med Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene. Diktet som er delvis en teologisk allegori, delvis en sosial satire, handler om fortellerens intense søken etter et sannferdig, kristent liv. Det blir fortalt i synsvinkelen fra middelalderens katolske tankesett. Bestrebelsen er sammenfiltret i en serie av drømmevisjoner og en sammenligning av livene til tre allegoriske figurer: Dowel («Do-Well» = Gjør-bra), Dobet («Do-Better» = Gjør-bedre), og Dobest («Do-Best» = Gjør-best).

Diktet begynner på stedet Malvern Hills i Worcestershire. En mann ved navn Will faller i søvn og har en drømmevisjon om et Tårn som står på en åskam og en Festning (donjon) som står plassert i en dyp dal. Mellom disse to symbolene på himmelen, Guds tårn og helvete, Satans fengsel, er det en «lys mark full av folk», en representasjon av menneskeheten. Her finnes de fleste: plogmenn, pilegrimer, tiggermunker, prester, lovmenn, gjøglere, trubadurer, avlatshandlere, veversker, ølkoner, kakekoner og gjestegivere som alle roper ut sine tjenester. En engel holder en formaningstale for en konge. Rotter og mus diskuterer om de skal henge en bjelle på en katt.

De syv dødssynder av maleren Hieronymus Bosch (1450–1516)

Allegorien blir åpenbar i skikkelser eller symboler som fru «Hellige kirke», som tolker Wills drømmesyn og peker på fru Bestikkelse som skal gifte seg med herr Falskhet. Fornuft holder en preken om straff. Vrede er en ondsinnet klosterbror, Gjerrighet er en mager handelsmann, Løgn, Fråtseri, Lathet og andre som Samvittighet ber folk om vende bort fra De syv dødssynder.

Blant alle disse dukker den enkle og redelige Piers Plowman (Per Plogmann) opp helt i begynnelsen av diktet og tilbyr å vise vegen til sannheten om de hjelper ham å pløye hans halve åker. Hans vei til innsyn er hardt arbeid. Sannheten er Gud selv. Noen hjelper til mens andre skulker unna. Om første del handler om livets legemlige del, er andre del opptatt av det åndelige.

Her blir Piers Plowmann til Jesus Kristus selv som advarer stat og kirke mot misbruk, stormenn mot å utnytte fattigfolk, og fattigfolk mot utsvevelser og latskap. Diktets siste del er mindre logisk sammenhengende enn første, og drømmeren streifer rundt i en fånyttes sommerlang søken, støttet av Tanke, Intelligens og Studier, etter de menn som er Gjør-bra (rettferdighet), Gjør-bedre (kjærlighet), og Gjør-best (brorskap med Kristus og Kirken).

Litterært sett spiller begge fortellerfigurene sine respektive roller: Figuren Piers blir benyttet til å uttrykke meningen om hvordan tilværelsen skal være, mens drømmeren Will uttrykker sin skrøpelige menneskelighet som får ham til å snuble i sine idealer.

Et symbol på opprør

Pestrammede. "The Chronicles of Gilles Li Muisis" (1272-1352). MS 13076-77, f. 24v.

Det engelske samfunnet var i kraftig endring etter svartedauden som følge av den kraftige reduksjonen av folketallet. Arbeidskraften ble etterspurt, men føydale lover nektet arbeidsfolk å bevege seg dit hvor de fikk best betingelser. Det var heller ikke tillatt for arbeidsfolk, enhver som ikke eide egen jord eller ikke var håndverkere, å nekte å arbeide for de betingelser de ble gitt. De fleste forlot aldri det fylke de var blitt født, og risikerte fengsling og pisking om de dro fra hjemstedet uten tillatelse fra autoritetene.

Til tross for at adelen strittet imot, bevegde det engelske samfunnet seg ubønnhørlig fra en føydal økonomi til en ny pengeøkonomi, noe som førte til at byene fikk økt spesialisering og en borgerklasse. I mellomtiden var det stor uro og konflikter, den mest heftige var Bondeopprøret eller Den store oppstanden i England i 1381 som ble utløst delvis på grunn av innføringen av en koppskatt på innbyggerne. Et litterært symbol for opprørerne var Piers Plowman. De radikale fokuserte på det faktum at Piers var en plogmann og bonde, en som dem selv, således fortellingens «helt» og de tok ham til seg og til inntekt for sin egen sak.

Drapet på bondeopprørernes leder Wat Tyler i 1381.

For Langland var dette det motsatte av hans hensikter, iallfall for C-teksten, den nyeste utgaven, som antagelig ble modifisert på grunn av Bondeopprøret og for å ta avstand fra det. Langland var ikke interessert i å endre samfunnet, men tvert i mot å bevare det. Hele Piers Plowman er en lang forsvarstale for det føydale samfunnet som Langland mente hadde en guddommelig hensikt. Å gjøre opprør mot føydalismen var det samme som å gjøre opprør mot Gud og den gudgitte ordning.

Arbeide uten innsigelser er Langlands ideal. Piers’ hustru heter karakteristisk nok for «Fru Arbeid-mens-du kan». Når folk ikke vil delta i arbeidet, å pløye jorda, blir Piers sint: «Ved Gud», sa Piers rasende. «Kom dere opp og gå tilbake til deres arbeid øyeblikkelig – ellers vil dere ikke få noe brød å synge om når hungersnøden kommer. Dere vil sulte i hjel og til helvete med dere alle!»

Når folket ikke vil arbeide tilkaller Piers Sult for å straffe dem. Før Sult forlater sine døde siterer han Bibelen: «Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød...» Gjennom hele teksten raser Langland mot de urettferdigheter som forstyrret samfunnsorden og argumenterer for at alle forble innenfor systemet og æret det uten å knyste. De radikale misforsto ikke dette budskapet, men avviste det, slik Diana V. C. Suk har argumentert for, helt bevisst. De tok diktet til seg, endret det til deres egen Piers Plowman og gjorde ham til et symbol på sosialt opprør mot det samfunnet som undertrykket dem. Langlands intensjoner ble rett og slett forkastet.

Tittel og forfatterskap

Det er nå akseptert at Piers Plowman ble skrevet av en William Langland som man ellers vet lite om. Denne tilskrivelsen av diktet til Langland hviler først og fremst på et manuskript fra tidlig på 1400-tallet som inneholder C-teksten av diktet og blir i dag oppbevart på Trinity College, Dublin (MS 212). Her blir verket tilskrevet en «Willielmus de Langlond»:

Memorandum quod Stacy de Rokayle pater willielmi de Langlond qui stacius fuit generosus & morabatur in Schiptoun vnder whicwode tenens domini le Spenser in comitatu Oxoniensi qui predictus willielmus fecit librum qui vocatur Perys ploughman. («Det skal merkes at Stacy de Rokayle var far til William de Langlond; denne Stacy var av edel fødsel og oppholder seg i Shipton-under-Wychwood, en leietaker til Lord Spenser i fylket Oxfordshire. Den før nevnte William gjorde boken som er kalt Piers Plowman.»)

Andre manuskripter nevner også forfatteren som Robert eller William Langland, eller «Wilhelmus W.», noe som kan være en kortform for «William of Wychwood».

Tilskrivelsen til William Langland er også basert på indre tekstbevis, hovedsakelig en tilsynelatende selvbiografisk del i Passus 5 i C-teksten av diktet. Hovedfortelleren av diktet i alle versjoner er navngitt som Will, med alle allegoriske klanger tydelig tilsiktet, og Landland (eller Longland) er tenkt for å indikere som et gjennomsiktig etternavn via en opplagt ordspill. Ved et tidspunkt bemerker fortelleren: «I have lyved in londe...my name is longe wille» (B.XV.152). Dette kan være en kode til forfatterens navn i stil med mye annen litteratur fra senmiddelalderen. Tilskrivelsen til Langland er ikke helt uten diskusjon, noe avhandlingene til Stella Pates og C. David Benson har demonstrert.

På 1500-tallet da Piers Plowman ble trykket for første gang ble forfatterskapet tilskrevet ulike oldtidsforskere som John Bale og poeter som John Wycliffe og Geoffrey Chaucer og andre. På 1500-tallet og 1600-tallet var det enkelte som mente at diktet var anonymt og / eller assosierte det med tekster i plogmann-tradisjonen av sosiale klager, spesielt den chaucerianske pseudepigrafi (tilskrive en tekst til en annen forfatter enn den virkelige), Plogmannens fortelling og Pierce the Ploughman's Crede. Sistnevnte ble føyd til Owen Rogers’ 1560-utgave av Piers Plowman, en simpel utgave av Robert Crowleys 1550-utgaver. Også figuren Piers selv ble av mange lesere identifisert som forfatteren selv.

Den første trykte utgaven til Crowley navnga forfatteren som «Robert Langland» i et innledende notat. Langland er beskrevet som en sannsynlig protesjé av Wycliffe. Med Crowleys utgaver fulgte diktet en eksisterende og deretter en gjentatt sedvane å titulere diktet som Visjonene til Piers [eller Pierce] Plowman, noe som faktisk er det tradisjonelle navnet til bare en av seksjonene i diktet.

Noen middelalderforskere og tekstkritikere, først John Matthews Manly, har fremmet teorien at det er flere personer bak forfatterskapet, en tanke som blir fortsatt fremmet med periodisk regelmessighet i forskningsmiljøene. Noen forskere har fremmet hypotesen om fra 2 til 5 forfattere, avhengig på hvordan man definerer forfatterskap. I samtidig retninger innenfor tekstkritikk, kritisk teori, og litteraturhistorie har blant annet Charlotte Brewer foreslått at skrivere og deres arbeidsgivere kan ble sett på som redaktører med delvis forfatterroller i produksjonen av Piers Plowman og andre tidlige-moderne tekster.

Teksten

Piers Plowman er betraktet som et av de mest analytiske utfordrende tekster i middelengelsk tekstkritikk. Det er 50-56 bevarte manuskripter, noe er fragmentariske og ingen av tekstene er skrevet av forfatterens egen penn, og ingen av dem er avledet fra noen av de andre. De er alle unike.

Alle moderne diskusjoner av tekstene handler om klassifikasjonene til Walter William Skeat som argumenterte at det er så mange som ti former av diktet, men kun tre kan bli betraktet som autoritative —A, B, og C-tekstene — skjønt definisjonen av «autoritative» i denne sammenhengen er i seg selv problematisk. I henhold til hypotesen om de tre versjonen representerer hver versjon ulik manuskripttradisjoner avledet fra tre distinkte og suksessive stadier av forfatterrevisjonen. Også dateringen er omdiskutert, A, B, og C-tekstene er nå vanligvis antatt å være progressive (20-25 år) verker av en enkelt forfatter.

I henhold til hypotesen om de tre versjoner er A-teksten skrevet en gang rundt 1367-1370, og det er den enkleste. Den avslutter, tilsynelatende uferdig, ved Bok 11 og Bok 12 er skrevet av en annen forfatter eller en interpolator (skriftforfalsker). Diktet er på omtrent 2500 linjer.

B-teksten (Warners ur-B tekst) ble skrevet en gang rundt 1377–1379, og den reviderer A-teksten, legger til nytt materiale, og er tre ganger lengre en A, i alt på rundt 7300 linjer.

C-teksten ble skrevet en gang på 1380-tallet og er en betydelig revidering av B med unntak av de avsluttende seksjonene. Det er en del diskusjon om diktet kan bli sett på som et ferdig dikt eller ikke. Det arver tillegg, utelatelser og omstillinger, og er ikke betydelig forskjellig i størrelse sammenlignet med B.

Henrettelse ved koking av en tilhenger av lollardismen.

Noen forskere ser det som en konservativ revisjon av B med den målsetning å fjerne assosiasjonene til lollardismen og den religiøse og politiske radikalismen til John Ball i løpet av Bondeopprøret i England i 1381. Ball annekterte Piers og andre figurer i diktet for sine egne vers, taler og brev i løpet av opprøret. Det er få direkte bevis for denne antagelsen, men ikke usannsynlig.

Skeat mente at A-teksten var ufullstendig og baserte sine utgaver på et B-tekst-manuskript (Oxford, MS. Laud Misc. 581) som han feilaktig trodde var et holografi (= egenhendig skrevet dokument). Moderne redaktører som har fulgt Skeat, som George Kane og E. Talbot Donaldson, har opprettholdt den grunnleggende prinsippene i Skeats arbeid: det var tre endelige forfattertekster, nå tapt, som kan bli rekonstruert, dog ufullkomment og uten sikkerhet, ved å fjerne all «corruption» (forfalskning) og «damage» (ødeleggelser) som er gjort av skrivere.

Utgavene til henholdsvis Kane, Kane-Donaldson, og Russell-Kane av de tre utgavene, utgitt av Athlone Press, har alle vært kontroversielle, men er blant de mest viktige prestasjoner i moderne litterære verk og teori. A. V. C. Schmidt har utgavene A, B og C, et forventet andre bind med en komplett ordrett apparatus som viser hans redaksjonelle avgjørelser har dog ennå ikke blitt utgitt. For nå er Schmidts utgave, om enn verdifull for studenter og for ulikt perspektiv på diktenes bokstavelig historie, av mindre nytte for tekstforskere som venter på en kritisk versjon.

A. G. Rigg og Charlotte Brewer har fremmet en hypotetisk Z-tekst som kom forut A-teksten som inneholdt elementer av både A og C. Z-teksten er basert på Oxford MS. Bodley 851 som Rigg og Brewer redigerte og utga. Det er den korteste versjonen og dens autentisitet er omdiskutert. Ralph Hanna III har overbevisende bestridt gyldigheten av Riggs og Brewers tilnærming basert på manuskriptstudier og tekstanalyser som nå mer gjennomgående blir sett på som skriverforfalskninger av A med elementer fra C. I den senere tid har Lawrence Warner vist at hva vi har tenkt på som B faktisk innlemmer materiale som var produsert som del av C-revisjonen: om B ble sirkulert for C, ser den ikke som hva som tidligere har vært antatt.

Det er noen forskere som avviser ABC-kronologien av tekstene helt. Jill Mann er den fremste blant disse forskerne. Det er også en (mindre) skole av teorier om at to forfattere samarbeidet om tre versjoner av diktet. Ingen av disse omvurderingene er gjennomgående blitt sett på som spesielt robust.

Utgivelsehistorie

1300- og 1400-tallet

Et blad fra John Wycliffes oversettelse av Johannesevangeliet.

John Ball, en prest som var involvert som leder under Bondeopprøret i England i 1381, inkluderte Piers og andre tilsvarende litterære figurer i sine skrifter. Selv om Piers Plowman allerede hadde blitt oppfattet som assosiert med lollardismen ble denne økende ved Balls anvendelse av diktet. Hva Langland selv hadde av oppfatninger og sympatier for opprøret er ikke klart, annet enn hva man kan lese ut av diktet og er åpent for debatt, selv om diktet må ha vært inspirert, direkte eller indirekte, av John Wycliffe, som igjen inspirerte lollardismen, ved Wycliffes kritikk av den katolske kirken, avlatshandelen, sølibatet, skriftemålet og helgendyrkelsen.

Uten tvil på grunn av Balls skrifter refererer Dieulacres Abbey-krønikens opptegnelser om opprøret viser til Piers, uten tvil på grunn av Balls skrifter, tilsynelatende som en virkelig person som var en leder sammen med Ball i opprøret. Tilsvarende, tidlig i diktets historie og dets utbredelse i manuskriptform, var det for de som leste diktet en oppfatning om at Piers var en kamuflasje for forfatteren selv til tross for den opplagte forfatterfortelleren og hans tydelige selvavsløring som Will. Ironisk nok gikk Wills navn og identitet tapt.

I noen samtidige krøniker om opprøret ble Ball og lollardismen klandret for opprøret og Piers ble igjen assosiert med kjetteri og opprør. De tidligste litterære verkene som innbefattet Piers Plowman-tradisjonen fulgte i kjølvannet av disse hendelsene, skjønt de og deres etterfølgere på 1500-tallet var ikke anti-monarkistiske eller støttet opprør. Som William Langland, som kan ha skrevet C-teksten av Piers Plowman nettopp for å distansere seg fra opprøret, mente de at reformer av den engelske kirke og samfunn var et middel for å fjerne misbruk.

1500- og 1700-tallet

Den mest iøynefallende utelatelsen fra William Caxtons trykkeri var Bibelen og Piers Plowman. Begge kan ha blitt unngått av politiske grunner, det vil si assosiasjoner til Wycliffe. Også språket og versemålet kan ha vært hindringer. Imidlertid, som tilfellet var med Adrian Fortescue så sent som 1532, ble det fortsatt spredd håndkopierte manuskripter av Piers Plowman. Robert Crowleys 1550-utgaver av Piers Plowman presenterte diktet som en sosial og evangeliserende protestantisk kritikk. Diktets utgivelse hadde sannsynligvis en resonans i tidens politisk-religiøse strømninger.

Mange forskere, og i det nye Oxfords nasjonale biografileksikon (Oxford Dictionary of National Biography) forfektet at Piers Plowman var en forbudt bok, at den var utgitt som «propaganda» for reformistiske interesser støttet av Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, eller andre høyt plasserte aristokrater, og at Crowley la til fortolkningskommentarer og vesentlig endret teksten i diktet av propagandistiske grunner. Diktets politiske natur – det nevner og er assosiert med folkelig opprør – ville opplagt ha vært uakseptabelt for kongen, Somerset og andre som var reformvennlige. I oppsummeringen i den andre og tredje utgaven fremhever Crowley materiale i diktet som advarer mot politisk ustabilitet og utstrakte korrupsjon når kongen er et barn (som var tilfellet da); noe som neppe er statsstøttet propaganda. Andre samtidige Crowley-utgivelser fra Edvard VIs og Elizabeth Is tid viser at han var på denne tiden opptatt at eliten benyttet seg av reformasjonen for å skaffe seg makt og velstand mens folket led av økonomisk og åndelig feilernæring.

Sannsynligvis fungerte Piers Plowman for Crowley som en reformatisk tekst med polemisk og profetiske kvaliteter (skjønt han benektet det siste i forordet), men teksten i seg selv gir åpent det samme inntrykket. Noen av Crowleys margforklaringer og oppsummeringer er klart polemiske, men det er få av disse i den første utgaven. Påstanden om propagandistiske innblanding i teksten av Crowley og at han bevisst slettet «katolske» elementer i Langlands dikt er i realiteten noen få referanser til skjærsilden, transsubstansiasjon og en del prising av monarkismen. I den andre og tredje utgaven var ordforklaringene betydelig økt, omtrent halvparten var bibelsitater.

Crowley kan ha gjort flere små forsøk på å fjerne eller myke opp enkeltreferanser til transsubstantiasjon, messen, skjærsilden og til jomfru Maria som en formidler og objekt for fromhet. Han har også tilsynelatende lagt til en linje mot geistlig pluralisme – ettersom denne ikke står i noen bevarte manuskripter av Piers Plowman. Imidlertid, i henhold til skjærsilden har Crowley etterlatt bortimot et dusin andre referanser til det i diktet. I forholdet til Maria har Crowley etterlatt minst tre betydelige referanser til i diktet. Han har også lagt til en linje i hans andre og tredje utgave som klart viser til Mariaforbønn (F1r). Thorne og Uhart noterte at i manuskriptradisjonen blir Maria ofte erstattet med Kristus slik at det kan bety at Crowley kan heller ha fulgt sine kildetekster enn avviket fra dem, skjønt han kan ha fortrukket kilder som fremhevet Maria.

Crowleys første utgave, som hadde den latinlesende eliten som marked, ble fulgt i de påfølgende utgavene. Crowley kan ha blitt finansiert av rike og høytstående protestanter, kanskje selv de som hadde makt til mykne restriksjoner på trykkeriene mot slutten av Edvard VIs regime. Den første utgaven kan ha hatt lite eller kun delvis kommersiell suksess for en meget liten lesekrets, og dette ville ikke nødvendigvis utelukke trykkingen av flere utgaver. Mindre enn godt salg og eller begrensningen av et lite marked kan ha motivert et skifte til et annet publikum i senere utgaver. Det er sannsynlig at blant mellom- og lavere klasser hadde diktet en viss betydning; dette er støttet av økt spredning av tekstene i en samtid som responderte til dem, for eksempel Thomas Churchyard. Diktets obskure rykte kan ha hatt noe med Crowleys radikale politikk, og de profetiske og apokalyptiske aspekter av hans utgave.

Det er sterke bevis for at Crowleys utgaver ikke hadde større virkning på den latinlesende eliten. Etter 1550 ble den ikke trykket på nytt igjen før i 1813 med unntak av Owen Rogers' 1561-utgave som var billige kopi av Crowleys tekst som utelot forordet som navnga forfatteren og la til, i enkelte utgaver, Pierce the Ploughman's Crede. De få som nevner Piers Plowman før 1700 tilskriver verket vanligvis til andre enn Langland og ofte er det uklart om de viser til Langlands dikt eller ett av de mange andre tekster som sirkulerte i trykk som en del av Piers Plowman-tradisjonen, spesielt Plogmannens fortelling. Ettersom Piers var blitt sammensmeltet med forfatteren og drømmeren/fortelleren av diktet fra tidlig av ble «Piers Plowman» eller en latinsk ekvivalent ofte oppgitt som navnet på forfatteren. Det indikerer at de fleste var fullstendig uvitende om forordet eller i all stillhet skeptisk til det.

Bortsett fra Raphael Holinshed som kun siterer John Bale kommer den eneste referansen fra 1500-tallet til «Robert Langland» som forfatteren til Piers Plowman fra Bale og Crowley. I 1580 tilskrev John Stow Piers Plowman til «John Malvern», et navn som dukker opp til overflaten på nytt med John Pits i 1619 og Anthony à Wood i 1674. Wood oppga også «Robertus de Langland» som et mulig alternativ, og Henry Peacham tilskrev diktet til John Lydgate i 1622. Unntatt Crowley og Francis Meres (som ganske enkelt plagierte Webbe) er William Webbe den eneste som kommenterte diktet velvillig ettersom han mislikte vers med «the curiosity of Ryme» (underlige rim). Imidlertid nedvurderte Webbe fortsatt diktets grove og dunkle språk. Flere andre skribenter vurderte diktets innhold bifallende og så på det som en polemisk og en antikatolsk satire.

Plogmannens fortelling ble trykket oftere og over en lengre tidsepoke enn Piers Plowman. Det ble også trykket som en tekst av Chaucer og inkludert i mange utgaver av Chaucer og nevnt som en kjent tekst i Foxes Book of Martyrs. Slike assosiasjoner sørget for at langt flere kom i kontakt med diktet og at det fikk positiv omdømme enn forholdet var med Piers Plowman. I mange saker synes det som leserne leste eller hørte om Plogmannens fortelling eller en annen plogman-tekst og tenkt at det var Piers Plowman (eksempelvis John Leland, William Prynne, muligens John Milton, og John Dryden). Gitt spredningen av ulike Piers/Plowman-tekster er det ikke mulig å være sikker på hvilken tekst som det blir referert til, så sant de ikke gir detaljer, men de gjorde de færreste.

Når Langlands dikt er nevnt er det ofte som en nedvurdering for dets barbariske språk. Tilsvarende anklager ble også gjort mot Chaucer, men han hadde flere forsvarere og var allerede godt etablert som en historisk figur og som en «autoritet». Til tross for arbeidet til Bale og Crowley synes Langlands navn å ha forblitt ukjent. «Piers Plowman» ble ofte referert til som forfatteren av diktet og når skribenter viser til en liste over middelalderforfattere nevnte de ofte Piers Plowman som forfatterens navn.

Crowleys (eller Rogers') utgave kan ha nådd Edmund Spenser, Michael Drayton, John Milton, og John Bunyan, men opptegnelser, sitat, lånte linjer eller klare hentydning til Piers Plowman eksisterer ikke i deres skrifter. Spenser og Milton refererer direkte til Plogmannens fortelling. Milton siterer to vers fra den i Om reformasjonen, tilegner dem til Chaucer, og han gjør andre hentydninger i En unnskyldning for en pamflett (An Apology for a Pamphlet) som kunne ha vært til Piers Plowman, men er mest sannsynlig til Plogmannens fortelling. Spenser låner fritt fra Plogmannens fortelling i Hyrdens kalender, også tilskrevet Chaucer. Raphael Holinshed refererer kort til den i hans Krøniker ved å låne fra Bale. John Stow viser til den, men tilskriver forfatterskapet til en John Malvern. William Webbe refererer bifallende til dets «kvantitative» vers og språk, men hans kunnskaper om diktet er indirekte. Senere gjentar Francis Meres Webbes bemerkninger. Abraham Fraunce nevner Piers Plowman, men han gjentar de identifiserende trekkene som ble trykket i Crowleys forord og Bales innholdsfortegnelser. George Puttenham kaller det for en satire i hans Arte of English Poesie, noterer det obskure språk uten å bifalle det. Andre på denne tiden anser Piers Plowman for å være en satire; kanskje andre plowman-tekster er assosiert med diktet bidrar til denne samstemte klassifikasjonen.

Samuel Pepys eide en kopi av Piers Plowman. En Crowley-utgave var eid i 1613 av en utdannet engelsk katolikk, Andrew Bostoc, har eierens notarer som svarer på Crowleys i margene, motsier dem fra teksten i seg selv, skiller mellom redaktøren og forfatteren/teksten. Milton siterer «Chaucers Plowman» i Om reformasjonen (1641) når han diskuterer dikt som har blitt tilskrevet Constantine som en betydelig bidragsyter til ødeleggelsen av kirken. Slutten av Piers Plowmann, Passus 15, gjør en lengre poeng av dette, men det er også gjort kort i et vers av Plogmannens fortelling (ll. 693-700). I En unnskyldning for en pamflett... refererer Milton til «The Vision and Crede of Pierce Plowman» som kan bety det ene eller begge av disse tekstene. Det kan kanskje være en referanse til Rogers’ utgave fra 1661 som hadde begge diktene i samme bind.

Edmund Bolton argumenterte for at hoffspråket er et passende språk for å skrive historie. For Bolton var Spensers Hymner gode modeller, men de øvrige av hans dikt er det ikke, og heller ikke de til «Jeff. Chaucer, Lydgate, Peirce Ploughman, eller Laureat Skelton». John Pits (1619) tilskriver Piers Plowman til John Malvern, Henry Peacham (1622) tilskrev det til Lydgate. Henry Selden (1622) synes å ha lest diktene tett nok til å beundre det for dets kritikk av kirken foruten dets vurderinger og nyvinninger. Han navngir forfatteren som Robert Langland. John Weever (1631) navngir også forfatteren som det samme, og det gjør også David Buchanan (1652). Buchanan gjør derimot Langland til en skotte og tilskriver andre verker i tillegg Piers Plowman til ham. Thomas Fuller (1662) baserer sine bemerkninger om Langland på Seldon og Bale, framhever Langlands tidlige protestantiske status. Anthony à Wood nevner både Malvern og Langland som forfatternavn. Thomas Dudley, far til Anne Dudley Bradstreet (1612–72), brakte en kopi av Crowleys Piers Plowman til USA. Alexander Pope (1688–1744) eide en kopi av Rogers’ opptrykk av Crowleys utgave med Crede lagt til, og Isaac D'Israeli (1766–1848) skrev i hans Amenities of Literature at Pope hadde «svært omhyggelig analysert det hele» av den siste teksten. D'Israeli nevner også at Lord Byron (1788–1824) priste Piers Plowman.

1800- og 1900-tallet

Med sitt gamle språk og fremmede syn på verden forsvant Piers Plowman etterhvert ned i dunkelhet og glemsel fram til slutten av 1800-tallet. Diktet ble ikke trykket på nytt i sin helhet før Thomas Whitakers utgave i 1813. Den kom i en tid da amatørfilologer begynte grunnarbeidet med det som senere skulle bli en anerkjent akademisk disiplin. Whitakers tekst var basert på C-teksten i motsetningen til Crowley som trykte B-teksten.

Med Whitakers utgave begynte redaksjonell tradisjon i den moderne mening hvor hver ny redaktør strebet etter å presentere en mest mulig «autentisk» Piers Plowman og utfordret nøyaktigheten og autentisitet hos tidligere redaktører og utgivelser. Som før den engelske reformasjonen var drivkraften i prosjektet et behov for nasjonal identitet og historie som adresserte samtidens behov og kommentarene reflekterte typisk nok kritikernes politiske syn. I hendene på Frederick Furnivall og W. W. Skeat ble Piers Plowman ble henholdsvis en bevissthetsfremmende tekst for arbeiderklassens skoler eller en patriotisk tekst for gymnaselever.

Piers Plowman har ofte blitt lest som et politisk dokument. I en avhandling fra 1894 var J.J. Jusserand hovedsakelig opptatt av hva han så på som diktets psykologiske og sosialpolitiske innhold, fraskåret dets estetiske eller litterære verdier, i en todeling felles med all moderne humanistiske studier. Fire år senere sammenlignet Vida Dutton Scudder diktet med sosialistiske ideer i verkene til Thomas Carlyle, John Ruskin og Fabian Society, en britisk sosialistisk bevegelse på slutten av 1800-tallet.

Ved at Piers Plowman ble introdusert i de begynnende universitetsprogrammene for engelsk språk og litteratur på 1800-tallet, bidro Piers Plowman til å avrunde den engelske litterære kanon.

Se også

• Plogmannens fortelling
• Middelalderens allegori

Norsk utgave

• William Langland (1990). Peter Plogmann. Thorleif Dahls kulturbibliotek. Oversatt av Arthur O. Sandved. Aschehoug. ISBN 8203162797. 

Eksterne lenker

Wikiquote: Piers Plowman – sitater

• International Piers Plowman Society nettsted for internasjonal forskningsstudier av Piers Plowman og andre fortellende tekster fra middelalderen, inkluderer en søkbar database av kommentator fra forskningen av disse diktene siden 1986.
• Piers Plowman Electronic Archive Arkivert 31. august 2009 hos Wayback Machine. Et elektronisk arkiv for teksttradisjonen av de tre versjonene av Piers Plowman med flere nivåer og forbundet med hyperlenker
• William Langland-side hos Harvard. Arkivert 2. juli 2003 hos Wayback Machine. Med lenke til tekster av Piers Plowman på moderne engelsk.
• Piers Plowman and the Rising of 1381 – Piers og Bondeopprøret av 1381
• William Langland's The Vision Concerning Piers Plowman
• Piers Plowman and Its Sequence av John Matthews Manly, vol. 2, «The End of the Middle Ages», in The Cambridge History of English and American Literature, 18 vols., Edited by A. W. Ward & A. R. Waller, (1907–21).
• Daniel F. Pigg, «Figuring subjectivity in 'Piers Plowman C' and 'The Parson's Tale' and 'Retraction': authorial insertion and identity poetics», Style, Fall 1997.
• Dr. Anthony Colaianne, Chris Baugh – Medieval English Narrator - mulighet til å høre utdrag fra middelalderens engelske litteratur, blant annet også Piers Plowman.